Minneord: Sturla Dahle

Det føles helt uvirkelig at Sturla har gått bort. Det er bare noen måneder siden familie og venner feiret 70-årsdagen din i Stålhallen. Den dagen ble du også tildelt et fortjent æresmedlemskap i Stålkameratene. Vi vet at du var stolt og satte stor pris på denne tildelingen.

Sturla er født inn i en Stålfamilie og har vært medlem siden før han lærte å gå. Her har du tatt på deg absolutt alle rollene som finnes i et idrettslag. Du var et ja-menneske.

Jeg kom til Rana i 1986 og ble innlosjert hjemme hos deg. Det er vel kanskje den eneste gangen jeg har følt meg som en fotballproff. Du visste ikke hva godt du skulle gjøre. Sturla disket opp med frokost, middag og kveldsmat og sørget for at jeg kom meg på trening.

Men jeg er ikke den eneste som har bodd hjemme hos deg. Utallige spillere fikk akkurat samme opplevelse. Mange av disse har flyttet fra Rana, men hvis man treffer eller snakker med dem, er det første de spør om: «Hvordan går det med han Sturla?»

Du er Stålkameratene, Sturla, og du gjorde et dypt inntrykk på de du traff.

Alle som har vært på Stålkamp vet at du har din faste plass bak motstanderens mål. Vi spurte en gang hvorfor du sto her, og ikke satt på laglederbenken sammen med de andre. Svaret var som ventet: «Scorer Stål, vil jeg stå nærmest mulig, men hvis Stål ligger under, er det om å gjøre å få ballen fortest mulig i spill.»

Dette ble en utfordring for dommere og motstandere, for hvis Stål lå under, kastet du ofte en ball på banen før den forrige var ute av spill.

Skytterveien 2 har bestandig vært en samlingsplass for Stålkamerater, og for så vidt også for alle andre. Du kjente enormt mye folk, og alle var like velkomne. Her var det gode samtaler, mye godt humør og masse fliring.

Her gikk det også utrolig mye i kortspilling, og Røkkar var favoritten. Det fikk du aldri nok av. Jeg husker spesielt en gang vi hadde en lang busstur til bortekamp. Du hadde nok gode kort på hånda, for da sjåføren måtte ta en lovpålagt hvilepause, mente du at vi kunne spise middagen inne i bussen – så det ikke ble opphold i kortspillingen.

IL Stålkameratene er kjent som en dugnadsklubb, og her var du aldri vanskelig å be. Du stilte opp på alt. Vi arrangerte Barnas idrettsdag, og da var det noe som manglet. Du var ikke der. Og det merket vi godt.

Men når det gjaldt dugnader, var det ikke bare Stål du stilte opp for. Du sa ja til alle som spurte om hjelp. Det var naturlig for deg.

Du møtte alle med et smil og hilste alltid med: «Hallo, ja!»

Det sies at ingen er uerstattelig, men som kompis, venn og Stålkamerat er du nettopp det, Sturla.

Vi er evig takknemlige for at vi ble kjent med deg. Tusen takk for alt du har bidratt med.

Du vil aldri bli glemt.

Sturla, du var virkelig en hedersmann.

Hvil i fred, kamerat.

På vegne av IL Stålkameratene,
Per Gunnar Tysnes

Minnord kan også leses i Rana Blad: https://www.ranablad.no/minneord-til-var-alles-kjare-sturla-dahle/o/5-42-1410705